Placebo – om tro, mistro og rasjonalitet

Du kan også lese dette innlegget på: Danish

ikke-se-ikke-høre

Hvis man ønsker å opprettholde sine trossystemer, er det viktig at man verken ser eller hører noe som kan gi nye erfaringer.

 

Fakta eller tro – hva har forrang?

Jeg hørte nylig på NRK Urix at russere i Russland ikke tror på bilder som viser tilfangetatte russiske fallskjermsoldater i Ukraina. For man vet at det ikke befinner seg russiske soldater der.

70 år etter at bilder fra tyskernes masseutryddelsesleire ble publisert, er det fortsatt mange som ikke tror at slike leire har eksistert. Dokumentasjon og fakta virker ikke inn på deres trossystem.

For noen år siden kom en ung mann inn på vår akupunkturklinikk i Tromsø. Han møtte meg med det etter hvert så velkjente skeptiske og litt nedlatende blikket, og erklærte at han slett ikke trodde på det jeg holdt på med. Men siden han ikke var blitt noe bedre av sine langvarige smerter etter atskillige timer hos henholdsvis fysioterapeut, manuell terapeut og kiropraktor – behandlere han trodde på – skulle han altså nå gi meg en sjanse. Han understreket imidlertid at han ikke kunne tro på noe han ikke kunne forklare eller forstå, men skulle ikke la noe være uprøvd. Og ubegripelig nok hadde jo klinikken vår et meget godt rykte når det gjaldt smertebehandling…. Men var det ikke slik at placebo var veldig virksomt? Igjen et lite smil.

«Selv om smertene er vekk, smertefrihet følger umiddelbart etter behandling og ingenting annet kan forklare fraværet av smerter, benekter man likevel at behandlingen har virket»

Jeg spurte om han trodde på antibiotika, noe han bekreftet, hvorpå ba jeg ham forklare virkningsmekanismene. Han ble svar skyldig, hadde faktisk ingen anelse – men trodde stadig på antibiotika. Dette med å forstå og forklare var visst ikke så viktig likevel. Men som en formell programerklæring er det naturligvis flott, nesten imponerende.

Smertene var nesten vekk da han gikk, og etter tre behandlinger var han fullstendig smertefri. Men jeg har et klart inntrykk av han nå trodde at det var andre faktorer som gjorde at smertene forsvant etter disse behandlingene.

Dette må vel kunne kalles placebo i revers? Selv om smertene er vekk, smertefrihet følger umiddelbart etter behandling og ingenting annet kan forklare fraværet av smerter, benekter man likevel at behandlingen har virket.

Når mistro trumfer erfaring

«Jeg har opplevd at folk som har kommet haltende inn på krykker, nektet for at noe som helst hadde skjedd med smertenivået når jeg løp etter dem med krykkene de hadde glemt»

I Tromsø var denne åpenbare benektelsen av virkeligheten et ganske vanlig fenomen. Man ville ikke, ønsket ikke, at behandlingen hadde virket. Ble man smertefri, noe man vanligvis ble, måtte det være noe annet som hadde virket. Jeg har opplevd at folk som har kommet haltende inn på krykker, nektet for at noe som helst hadde skjedd med smertenivået når jeg løp etter dem med krykkene de hadde glemt. For «det går nå i bølger» eller «det er jo ikke like vondt hele tiden.»

Den mest fantastiske bortforklaringen fikk jeg av en mann som hadde hatt stiv skulder i flere måneder. Etter at jeg hadde arbeidet med skulderen i vel ti minutter, setter han seg opp på benken, løfter begge armene over hodet og utbryter gledesstrålende: «Dette er helt fantastisk. Har ikke kunnet løfte armen slik på mange måneder.» Så legger han til: « kan jeg omsider kjenne hvordan all fysioterapien jeg har fått plutselig begynner i virke!»

Ja, nettopp. Helt fantastisk.

Og for ordens skyld: historien er sann.

For kort tid siden kom en ny pasient inn på vårt kontor her i Skanderborg i Danmark. Hun hadde hatt smerter i et kne og en hofte i mange år, og var blitt anbefalt oss av en venninne – som var blitt smertefri i kneet etter én behandling. Litt lattermildt betrodde hun meg at hun trodde egentlig ikke på sånt hokuspokus, men skulle nå gi det et forsøk. Og da hun reiste seg fra benken etter noen få minutter, kom det velkjente: «Det er jo bare utroligt!» For smertene i kneet var vekk, og i hoften var de sterkt reduserte, samtidig som bevegeligheten var bedre. Men hun ga uttrykk for oppriktig overraskelse og nysgjerrighet. Også hun hadde gått til behandling som ikke hadde virket – på tross av at hun trodde på den. Men i motsetning til hva vi ofte opplevde i Tromsø, var hun i stand til å tro på sine erfaringer. Hun benektet ikke at hun hadde hatt smerter da hun kom, og at de nå var nesten vekk. Det er faktisk sjelden at man gjør det her i landet, etter vår erfaring.

Men for all del: jeg ønsker ikke å være urettferdig. Vi fikk enormt mange hyggelige tilbakemeldingen fra de alle fleste av våre pasienter i Tromsø.Og ettersom vi ikke fikk noe tilskudd til driften av vår klinikk eller henvisninger fra lege, måtte vi ha langt bedre resultater enn våre konkurrenter blant fysioteraeputer og kiropraktorer. Og det var på grunn av våre resultater at pasienter fra hele Nord-Norge kom for å få behandling hos oss. I løpet av 15 år ble det 50 000 konsultasjoner. Og disse pasientene kom ikke strømmende til oss på grunn av sin sterke tro…

Måle placebo eller effekt?

Jeg så for en tid tilbake referat fra et forskningsprosjekt der man sammenlignet effekten av «jukseoperasjoner» med ekte operasjoner hos en gruppe pasienter med kneskader/knesmerter. «Jukseoperasjonene» besto av at man laget kutt i huden, og så sydd det sammen. Etter ett år sammenlignet man effekten hos «jukseoperasjonspasientene» med de som hadde gjennomgått ekte kneoperasjoner. Disse forsøkene var ikke «dobbelt blinde» ettersom kirurgene rimeligvis visste om det dreide seg om ekte inngrep eller ikke. Men pasientene visste det ikke. Etter ett år var det ingen forskjell på smertene i disse to gruppene.

Interessant nok konkluderte man her med at den berømte placeboeffekten var så enorm at den i dette tilfellet ga like god virkning som den virkelige behandlingen. En enklere, og mer sannsynlig konklusjon, ville vel vært at de ekte kirurgiske inngrepene hadde vært fånyttes ettersom placeboeffekten var like stor. Dette er vanligvis måten man måler effekten av medisinsk behandling på, ikke omvendt.

Nesten uten unntak har de pasientene som kommer til oss hatt smerteplager i mange år, og de har allerede gjennomgått det som finnes av behandlinger som de tror på: i Tromsø var dette betennelsesdempende medisiner (NSAIDS), kortisoninjeksjoner, fysioterapi, manuell terapi og kiropraktikk. Når de konsulterte oss var det i ren desperasjon: «Jeg har prøvd absolutt alt. Nå ringer jeg til og med til deg!» som enkelte formulerte det. Mange var så skeptiske at de var direkte fiendtlige når de kom inn på kontoret: du skal ikke klare å lure meg, din svindler. Og når de forlot, kom alle disse underlig forklaringene på hvorfor smertene ikke lenger var så påtrengende – for det kunne jo ikke ha med behandlingen å gjøre: egentlig er det smerter som kommer og går, egentlig bare når jeg har gått langt, egentlig bare om natten, egentlig hadde jeg ikke vondt da jeg kom, og ja; nå kan jeg dreie hodet veldig mye mer, men det er nok bare en tilfeldighet. Eller som noen uttrykte det: kanskje jeg bare innbiller meg at jeg ikke har vondt. Hvis jeg var så freidig å foreslå at de kanskje hadde innbilt seg at de hadde hatt vondt helt fra starten, at smertene som nå var borte egentlig bare hadde vært fantaserte smerter, ble de forståelig nok ganske sure.

Rasjonalitet, forståelse – og tro

Trossystemer og forutinntatte ideer gjør det ofte vanskelig å trenge gjennom med informasjon og rasjonelle argumenter. Jeg forsøker alltid å gjøre nye pasienter oppmerksomme på at nålebehandlingen vi tilbyr smertepasienter er basert alminnelig medisinsk på forskning som ble gjort av de amerikanske legene Janet Travell og Davis Simons fra slutten av 1940-tallet til 1980-tallet. Begge var velrennomerte leger, Travell som den første kvinnelige lege i Det Hvite Hus, mens Simons i sin tid var tungt inne i den biologiske forskningen i forkant av det amerikanske romfartsprogram.

Deres forskning på smerter har rimeligvis sitt utgangspunkt i deres egen medisinske bakgrunn og naturvitenskapelige forståelsesmodeller, og deres tobindsverk om myofascielle triggerpunkter har hundrevis av referanser til det meste som finnes av aktuell medisinsk litteratur om smerter og smertebehandling. Travell og Simons deaktiverte triggerpunkter ved å injisere procain, men senere forskning har vist at en tørr nål («dry neelde», en vanlig tynn akupunkturnål) gir samme effekt –såfremt man klarer å frembringe «a local twitch response», en hurtig, ufrivillig kontraksjon i den syke muskelen.

Støyen fra fordommer hindrer innsikt og nye erfaringer

Problemet er at hvis man nevner ordet nålebehandling eller akupunktur (ordet er latinsk og betyr «å stikke med nål») får man straks noen kommentarer om disse «smarte gamle kineserne» (var det 2000 år akupunkturen den var? Eller 3000? Eller kanskje 6000?). Og noen ganger et velvillig «ja, jeg tror nå på sånt, jeg.» Underforstått: jeg er en sånn person som er åpen for slike rare, alternative tanker.

Sier man som behandler ordet nål fremstår man umiddelbart som en overtroisk kvakksalver eller kynisk lurendreier. Uansett hva man deretter sier, virker det som om samtalepartneren plutselig begynner å høre ganske andre ord enn de man uttaler, ord som «kinesisk akupunktur, eldgammel behandling, mange tusen år, alternativ medisin, new ages, overtro, mystikk, homeopati, fotsoner, energibaner osv.». Eller, som denne danske pasienten uttrykte det: hokus pokus. Og etter at jeg hadde fortalt om forskningen bak triggerpunktbehandling, sa hun: «Ja, man bruker det jo som bedøvelse ved operasjoner…»

Gjør man?

Hun hadde altså ikke hørt eller forstått et eneste ord av det jeg sa, for i forgrunnen av bevisstheten summet sannsynligvis noen gamle rykter om at kineserne visstnok på 60-tallet hadde brukt akupunktur som bedøvelse. For dette er jo akupunktur, er det ikke? Og da må det jo være sånn.

Dermed var mitt forsøk på informasjon effektivt blokkert.

Mot slutten av et foredrag jeg engang holdt, hørte jeg en kvinne blant tilhørerne mumle til sidemannen, såpass høyt at foredragsholderen ikke kunne unngå å høre det: «Jeg tror ikke på akupunktur.»

Da hadde jeg snakket i én time om myofascielle triggerpunkter som er den hyppigste årsak til smerter i bevegelsesapparatet, og hadde ikke sagt ett ord om kinesisk akupunktur. Jeg hadde i så stor detalj som tiden tillot forklart hvordan musklene fungerer, beskrevet fysiokjemiske prosesser, nerveimpulser, produksjon av acetylcholin i synapsen mellom nerve og muskelcelle, om kalsiumioner som blokkerer bestemte molekyler og får muskelceller til å trekke seg ukontrollert sammen, låse seg og danne triggerpunkter – men foredraget hadde begynt med det magiske ordet: AKUPUNKTUR – behandling med nåler.

Dermed ble den ugjennomtrengelige tåken av fordommer, rykter, forutfattede ideer og fantasier aktivert, og muligheten for faktisk kunnskap effektivt blokkert.

«Støyen vi har i våre egne hoder sperrer ofte for ny viten»

Støyen vi har i våre egne hoder sperrer ofte for ny viten. Konklusjonen var der i samme øyeblikk som ordet «akupunktur» var uttalt: «Jeg tror jo ikke på akupunktur. Dette er bare overtro og tull. Behøver jeg å høre etter hva han sier?»

Er vi rasjonelle vesener? Til en viss grad, naturligvis, men de fleste av oss har fasttømrede trossystemer som ikke lar seg rokke av rasjonalitet, kunnskap og argumenter. Det vi tror og forestiller oss har alltid forrang foran viten. Man må jo ikke la fakta komme i veien for det man tror.

Fordomsfrie mennesker er svært sjeldne.

 

 

Legg igjen en kommentar